Hvor godt fungerer det egentlig for gaupa å gjemme maten sin?

De store rovdyrene har alle litt ulike måter å håndtere overskuddsmat på. Den mest omfattende prosessen er det jerven som har ansvar for med sine avanserte matlagre, men også gaupa har utviklet strategier for å kunne returnere til maten sin på et senere tidspunkt for å spise mer. Men hvor godt fungerer egentlig gaupa sin strategi for å skjule maten fra åtseletere? Forskere fra NINA har prøvd å finne svaret!

Av Nicklas Iversen ved Besøkssenter rovdyr Flå. 

Her i Norge spiser gaupa for det meste rådyr, og disse dyrene er jo ganske store i forhold til hvor mye mat gaupa kan klare å spise på én gang. Når gaupa først har klart å jakte et helt rådyr vil det jo gjerne få utnyttet matressursen så godt som mulig, men siden de ikke kan sluke hele dyret samme dag pleier de ofte å dekke til kadaveret med enten snø eller vegetasjon for å skjule det.

Med litt flaks kan et dødt rådyr gi mat til gaupa i alt mellom to og syv dager, men det er jo avhengig av hvor raskt dyr som ravn, kråke, rødrev, mår, grevling, huskatt og andre åtseletere klarer å finne det døde rådyret.

Forskere har i lang tid visst at gaupa ofte prøver å dekke byttedyrene sine med vegetasjon og snø for å forhindre at åtseletere skal stjele maten, men frem til nylig har ingen egentlig visst hvor godt denne strategien fungerer. Heldigvis pønsket forskere fra NINA ut en lur plan for hvordan de skulle finne ut av dette, og utformet et tredelt eksperiment for å se hvor godt denne strategien fungerer.

Det tredelte eksperimentet

I det tredelte eksperimentet til NINA besto første del av å finne frem til kadavre som var drept av gaupe. Heldigvis hadde de god tilgang til ny GPS-data, så da var det bare å følge GPS-lokaliteter og gaupesporene for å finne de døde rådyrene. Når forskerne fant dem kom de tilbake med ulike tidsintervaller for å se etter spor og eventuelle andre kjennetegn på at noen andre dyr hadde vært og forsynt seg av liket.

Den andre delen av eksperimentet besto av å lage falske gaupebyttedyr. Da fikk forskerne tak i rådyr som var blitt drept av kollisjon med trafikk, og la de ut i naturen. Her gjemte de noen av likene på samme måte som gaupa gjør, mens andre lik ble liggende helt synlige slik at de hadde noe å sammenligne med. Istedenfor å komme tilbake for å sjekke hvilke dyr som hadde etterlatt seg spor satte de opp viltkameraer til å fotografere dyrene som var innom byttedyret.

Den siste delen av det tredelte eksperimentet var myntet for å se om denne gjemmingen av kadaveret hadde noe å si for insekter og andre invertebrater. Igjen ble døde dyr lagt ut i skogen, men siden forskerne ikke ville at noen andre åtseletere skulle spise av dyret satte de opp et bur rundt det. Her ble 5 døde rådyr dekket til mens 5 andre lå åpent tilgjengelig.

Det hjelper å gjemme maten!

Resultatet av studien var veldig klart; det er store fordeler med å gjemme unna maten for gaupa etter at den har drept et rådyr. Om gaupa velger å dekke rådyret med snø eller vegetasjon før den forlater det, er det tre ganger så liten sjanse for at åtseletere oppdager det før gaupa har rukket å spise det opp.

I alle de tre delene av eksperimentet var det en stor fordel å gjemme rådyret, uansett om det var snakk om smådyr, fugler eller invertebrater som spiste av åtselet.

Aller mest effektivt var gjemmingen for fugler. Når gaupa lot rådyrkadavaret ligge uten å hjemme det tok det typisk under et døgn for åtseletende fugler som kråke og ravn hadde funnet dyret og begynt å spise av det. Når gaupa derimot valgt å gjemme kadaveret økte gjennomsnittlig tid før fuglene fant kadaveret til over 5 døgn. Dette er en enorm forskjell!

Gjennomsnittlig tid før pattedyr som mår, huskatt, grevling og andre åtselsetende dyr fant rådyret var ikke like imponerende, men gjennomsnittlig tid økte likevel fra omtrent 3 døgn frem til 5 døgn. Selv om det ikke er like stor forskjell er det altså to døgn lenger hvor gaupa har mulighet til å spise på rådyret i fred, noe som kan være viktig for dette rovdyret som er helt avhengig av jevn tilgang til kjøtt.

Når det kom til eksperimentet hvor kun insekter og andre invertebrater hadde tilgang til kadavaret var det også en liten forskjell, men ikke stor nok forskjell til at resultatet var signifikant. Det vil si at forskjellen kan skyldes tilfeldige variasjoner som ikke har noe å gjøre med om kadavaret var dekket til eller ikke, så for å finne det ut med sikkerhet må man gjennomføre eksperimentet på nytt med flere kadavere.

Øyne er viktigere enn nese

Det faktum at å gjemme maten fungerer best mot å stoppe fugler fra å finne den (sammenlignet med pattedyr) betyr også at det mest sannsynlig er det visuelle som er viktigste årsaken til å skjule kadaveret. Forskere har nemlig lenge spekulert i om det er viktigst å dekke til kadaveret for å skjule lukt eller syn, men disse resultatene kan altså type på at det er viktigst for å fysisk skjule at åtseleterne kan se det døde dyret.

Ingen bjørn, ulv eller jerv i området

I området hvor studien ble gjennomført var det ingen tilstedeværelse av andre store rovdyr som ulv, jerv eller bjørn. Av disse vil spesielt både jerv og bjørn godt finne på å spise av det gjemte kadavaret, og til og med kunne konkurrere med gaupa om tilgang til maten.

Man aner derfor ikke om andre store rovdyr i nærområdet ville påvirket hvordan gaupa oppførte seg, og forhåpentligvis er dette noe forskere tar seg tid til å prøve å finne ut av i fremtiden.

Kilder og videre lesning

Teurlings, I. J., Odden, J., Linnell, J. D., & Melis, C. (2020). Caching Behavior of Large Prey by Eurasian Lynx: Quantifying the Anti-Scavenging Benefits. Diversity, 12(9), 350.