Grevling

Grevling er et dyr som har et veldig karakteristisk utseende, og det er vanskelig å ta feil av en grevling når du først ser en. Den enkleste måten å kjenne igjen en grevling på er ved å se på ansiktet, for den har et kritthvitt hode med to sorte striper som går over øyne bak til nakken. 

Pelsen er nokså lang, og har som regel en gråaktig farge. Pelsen kan likevel være både mørk, brunaktig og rødaktig, eller til og med helt hvit (albinoer). 

Kroppen er kraftig og kompakt med et lite hode på tuppen av en kort nakke. Bena er korte, men kraftige, og har store klør. 

En voksen grevlinghann kan veie omtrent 6 til 8 kilo på sommeren, mens hunnene sjelden blir tyngre enn 5 – 6 kg. Mot slutten av sommeren og mot høsten spiser de kraftig, og kan veie opptil 15 kilo når du går i hi for vinteren. 

Foto: Even Hønsen Agerup. 

Grevlingen er et nattaktivt mårdyr som kan overleve i mange ulike habitater. Tradisjonelt sett foretrekker den skogsområder i nærheten av gårder og dyrket mark, men den finnes også i byer, tettsteder og andre områder hvor den enkelt kan få tak i mat fra oss mennesker. 

Om du går turer i boligfelter på nattetid er det faktisk ikke så uvanlig å møte på en grevling. Grunnen til at disse trives så godt her er at de elsker å spise meitemark, og hva er vel bedre enn en kortklipt og næringsrik plen? Dette er perfekte forhold for meitemark, og på natten kommer de opp fra jorda. Da griper grevlingen sjansen til å få litt enkel mat. Kanskje har du hatt en grevling på besøk i hagen din i natt?

Grevling er også en av få mårdyr som er delvis sosial, og det er ikke uvanlig å se grevlinger som lever i par- eller familiegrupper. Noen velger også å leve solitært – det vil si at de lever alene. Disse solitære grevlingene vil likevel leve med en familiegruppe i tiden etter fødsel. 

Når grevlingen bor i skogsområder vil den grave ut et hi i en tørr jordbakke. Dette hiet kan være hjemmet til en hel familie, og det har vært registrert opptil 15 beboere i samme hi! Akkurat som jerverns hi har grevlingens hi flere rom med ulike funksjoner – noen er soverom, noen som egne doplasser, og andre rom og ganger som fungerer som yngelkammer for ungene og moren. Grevlingen vil derimot ikke bruke hiet som oppbevaring for mat, men heller gjemme overskuddsmat på en annen plass. 

Grevlinger som bor i byer eller tettbygde strøk kan finne på å bruke alternative hi. De kan rett og slett slå seg ned i en gammel, ubrukt kjeller, under et låvegulv, under en veranda, eller i andre menneskeskapte bygninger som lar dem leve nokså uforstyrret. 

Om du finner en grevling som bor under verandaen din er det likevel ikke helt sikkert at dette er hovedhiet. Mange grevlinger har nemlig også sekundærhi som de kan sove i for kortere perioder mens de er ute og leter etter mat. Hva er vel bedre enn å ta seg en liten lur etter å ha slurpet i seg meitemark hele natten?

Foto: Even Hønsen Agerup. 

Grevlinger er veldig tilpasningsdyktige når det kommer til hva de spiser, men den aller viktigste matkilden for de fleste grevlinger er meitemark. Disse lever som oftest langt nede i jorda, men trekker opp mot jordoverflaten på nattetid, spesielt om det er en litt fuktig natt. Da griper grevlingen sjansen til å lete etter meitemark, og bruker den utrolige luktesansen sin for å finkjemme gresset etter meitemark som stikker hodet opp av jorda. 

Som man kanskje forventer er parker, hager og andre steder hvor gresset jevnlig klippes og tilføres næring helt perfekte områder for grevlingen. Dette er altså grunnen til at det er gode sjanser for å finne grevlinger i hagen sin på natta, spesielt når det er litt fuktig i lufta. 

Grevlingen spiser ikke kun meitemark. Når den først er i hagen din tar den gjerne med seg det som er av snegler, insekter, frosker eller andre smådyr som måtte være der. Det samme gjelder for grevling som bor i skogen. Her spiser den mye smådyr, og tar gjerne både fugleunger og smågnagere den klarer å lukte seg frem til. 

En del grevlinger har også lært seg at søppelkasser er gode matkilder, og det finnes mange eksempler på grevlinger som velter alle søppelkassene i et helt nabolag på en natt. Her spiser de alt av matrester de kommer over, og roter fryktelig for å finne frem all maten. Om du våkner en morgen og ser at søppelbøtta ute er veltet over, posene revet opp og alt søppelet er spredt utover, så er det gode sjanser for at du har hatt besøk av en grevling. 

Ellers spiser gjerne grevlingen også plantebasert kost som bær, frukt og røtter. En del bønder har opplevd grevlinger som tasser rundt og spiser korn i åkere, noe som selvsagt gjør stor skade på avlingene. 

Foto: Even Hønsen Agerup. 

Når temperaturen begynner å nærme seg frysepunktet i oktober-november begynner grevlingen å trekke seg tilbake til hiet sitt. Her går de i ro for vinteren, og kommer ikke ut før i mars igjen når det begynner å bli varmere i været. 

Selv om grevlingen sover i hiet hele vinteren går den ikke i dvale. Den ligger isteden i noe som heter vintersøvn. Under vintersøvnen går kroppstemperaturen ned noen grader, noe som gjør at de sparer energi. Søvnen er dyp, og under normale forhold våkner de ikke før på våren igjen. 

Under vinterdvalen får grevlingen næring fra de mange kiloene med fett den legger på seg om sensommeren. 

Foto: Even Hønsen Agerup. 

Akkurat som hos bjørnen føder grevlinger unger inne i hiet på vinteren, og som oftest føder de i februar eller mars. De nyfødte ungene er kjempesmå når de fødes, så de må vokse i et par-tre måneder før de kan ut av hiet for å utforske nærområdet. 

Ungene lever sammen med mor og far, og eventuelt søsken som fortsatt bor i det samme hiet. Noen av ungene vil forlate familien allerede samme høsten når de knapt er et halvt år gamle, men de fleste vente til neste høst. Det er også noen som blir værende i hiet mer eller mindre hele livet sitt, og tar det over når foreldrene dør. 

Grevling er en såkalt palearktisk ark, noe som vil si at den finnes i hele Europa, nord for Sahara i Afrika, og nord for Himalaya-fjellkjeden i Asia. Den finnes ikke i Amerika eller på den sørlige halvkule. 

I Norge finnes den i store deler av landet. Selve leveområdet regnes som å være sør for Namdalen i Trøndelag, men det har vært observasjoner av enkeltindivider som har kommet seg helt opp til Finnmark. Det er derimot veldig sjeldent å møte grevling nord for Namdalen. 

Det har lenge vært myter om at grevlingen er farlig for mennesker, men det stemmer ikke. Så lenge du viser den respekt og holder litt avstand vil alltid grevlingen trekke seg vekk fra oss mennesker. 

Dersom du klarer å skremme den inn i et hjørne eller få den i en situasjon hvor den føler at den ikke har noen rømningsvei kan den flekke tenner og virke aggressiv. Dette er kun noe den gjør om den ikke har noe annet valg, og det beste å gjøre er å komme deg unna slik at den får mulighet til å trekke seg vekk. 

Så om du møter en grevling bør du gjøre akkurat det samme som om du møter en bjørn eller en av de andre store rovdyrene: snakk til den og sørg for at den merker at du er der. Hold en respektabel avstand til dyret, og nyt heller synet på avstand. Om den ikke løper vekk når du snakker til den kan du trekke deg rolig vekk fra den mens du fortsetter å snakke i et normalt stemmeleie. 

Myten om at grevlinger biter til det knaser er akkurat det – en myte. Du trenger ikke å verken bekymre deg for å bli bitt, og om det mot all sannsynlighet skulle skje vil den ikke ha mulighet til å verken bite ned til eller knuse bein. 

Foto: Even Hønsen Agerup. 

Selv om grevling er et rovpattedyr er den ikke uten fiender. På sensommeren og høsten kan den nå en vekt på opptil 15 kg, og flere av disse kiloene er rent fett som skal brukes som næring for den kommende vinteren. Dette er selvsagt fristende for større rovdyr! Det er trolig at ulv kan ta en del grevling på sensommeren og høsten, og det har blitt dokumentert at også gaupe kan finne på å ta grevling hvis den får sjansen. 

Det er likevel ikke andre rovdyr som er den største utfordringer for grevling, for det finnes en gigantisk drapsmaskin på halvannet tonn som kommer rundt svinger i godt over 80 km/t! Det er nemlig ikke rent sjeldent at grevling blir påkjørt av bil, for de vandrer ofte langs gater når de skal ut på jakt på natten. 

Foto: Anne Lise. 

På nettsidene nedenfor kan du lære ennå mer om grevling: 

• Grevling hos Store norske leksikon. 
• Grevling på Artsdatabanken. 
• Grevling hos Folkehelseinstituttet (FHI). 

Disse har også fungerte som kilder til denne infosiden. 

Tekst er skrevet av Nicklas Iversen, naturveileder for Besøkssenter Rovdyr. 

Foto: Christopher Allen.