Myter om ulv

Denne forestillingen bygger egentlig på en annen myte  – nemlig at ulven er satt ut av mennesker. Denne myten har dukket opp i nesten alle land hvor ulv har kommet tilbake etter en tid med fravær. Ideen er enkel: Dyr kan da ikke vandre så enorme avstander til fots? 

I tillegg hadde de i Sverige et prosjekt som het “Projekt Varg”. Dette var et prosjekt som fant sted på syttitallet, og hadde som mål å avle frem ulver i dyreparker som skulle settes ut i naturen. Slik ble det aldri. De ville ulvene kom prosjektet i forkjøpet! De vandret inn fra Finland/Russland og etablerte seg på egenhånd.  

Omfattende innsamling av DNA har vist at alle ulvene vi har i dag stammer fra til sammen fem ulver med finsk/russisk opphav. 

GPS-sporing av ulv har vist at ulver kan vandre ekstreme avstander. Så å vandre inn fra Russland er ikke spesielt vanskelig for ulven. 

Før i tiden hadde vi ulv over hele Skandinavia, og det har alltid vandret ulv på kryss og tvers mellom Skandinavia og Finland/Russland. Dette er altså ikke noe nytt.

Denne myten hører vi ofte når ulv blir sett i nærheten av bebyggelse og mennesker. Når det sies at ulven er en hybrid, mener man altså at det er en krysning mellom vill ulv og tam hund. 

Først og fremst er dette feil bruk av ordet hybrid. En hybrid er en krysning av to ulike arter. For eksempel når man parrer hest og esel for å få muldyr. Hunden regnes som samme art som ulv. Innen en art kan man ha ulike underarter. Hunden regnes som en underart av ulv. Det gjør den ikke til en egen art. Dermed kan ikke ulver og hunder lage hybrider i ordets rette forstand. Det nærmeste rette ord å bruke blir kanskje bastard, som brukes om for eksempel hunder av blandingsrase. 

At ulv og hund parrer og får valper sammen er fullt mulig, siden de to dyrene teknisk sett er samme art. Men det skjer ikke så ofte. Og de få tilfellene hvor dette har blitt oppdaget har dyrene blitt skutt. Slik som med Mosseflokken på begynnelsen av 2000 – tallet. 

Hvert eneste år drives omfattende DNA innsamling fra ulv, og vi har fremdeles ikke funnet tegn til at slike blandinger av ulv og hund tasser rundt i skogen. Og langt mindre at de har overlevd lenge nok og fått egne valper. 

At ulv innimellom er i nærheten av hus og bebyggelse er ikke spesielt unormalt, selv om denne oppførselen kanskje er uønsket. Det betyr ikke at ulven hverken er tam eller blandet med hund. 

Dette er en spesielt vanskelig myte å bli kvitt siden så mange naturprogrammer, dokumentarer, dyreparker og annet, fremstiller den som sann.

Myten er at en ulveflokk ledes av et alfapar, som er de sterkeste dyrene i flokken – og som har kjempet seg til makten. Hvis de blir svake vil de kunne bli utfordret av andre flokkmedlemmer. Disse kan være både ulver som har slått seg til flokken fra utsiden, eller valper etter alfadyrene. Flokken har i følge myten et strengt hierarki.

Dette er selvsagt bare tull. Ihvertfall når vi snakker om vill ulv.

Myten ble til etter at forskeren Rudolph Schenkel forsket på ulvers oppførsel. Problemet var bare at han forsket på disse ulvene i Zoo Basel, en dyrepark i Sveits. Her bodde dyrene, som i de fleste dyreparker, inngjerdet – og ulvene kunne ikke gjøre som ulv i naturen, nemlig flytte hjemmefra når de er voksne.

Rudolph Schenkel sine studier på førtitallet ble videre forsterket av ulveforskeren David Mech, som ga ut en stor bok om ulver i 1970, som ble en storselger. David Mech på sin side har i senere tid forsøkt forgjeves å bli kvitt tanken om et alfapar – og konkluderte allerede i 1999 med at en typisk ulveflokk består av et foreldrepar med valper.

Som Davids Mech selv fant ut er sannheten at en ulveflokk består av mor, far og valpene deres. Valpene vil flytte hjemmefra når de er store, for å finne seg en make å slå seg ned med. Lederne i en ulveflokk er dermed ganske enkelt mor og far.  Utenfor denne kjernefamilien er ulven egentlig ganske usosial, og vil jage bort fremmede ulver.

Dette er en typisk myte som handler om å gi dyr egenskaper den ikke har. I denne sammenheng blir ulven fremstilt som et dyr som med vilje fjerner syke og svake dyr – og dermed sørger for at stammen med byttedyr holder seg sunn og frisk. 

Sannheten er at ulver jakter når de får sjansen. Og ulver er heller ikke spesielt gode jegere, sammenlignet med for eksempel gaupa. Dette innebærer at en god del av byttene de prøver å jakte på greier å stikke av – fordi de er for raske og spreke for ulvene. Sannsynligheten er derfor større for at det dyret ulvene til sist greier å drepe er et dyr som ikke er like raskt og sprek som andre. Altså svake dyr. 

Svake dyr kan like fullt bety helt friske kalver av elg, som syke dyr. 

I internasjonal sammenheng er det også kjent at ulv som jakter caribou (Nord-Amerikansk underart av reinsdyr) kan overse utsultede caribou til fordel for friske caribou dersom snøforholdene gjør det mulig for ulven å velge mellom sterkt- og svakt dyr.

Denne myten er også av typen som gir dyr menneskelige motiver og egenskaper – men denne gangen i motsatt ende av skalaen. ​

Myten skal ha det til at ulv bare dreper for å more seg. Opphavet til myten kommer fra når ulver har herjet i spesielt saueflokker, hvor mange sau på kort tid blir drept. Og det er ikke vanskelig å forstå at man kan tenke at ulven har gjort dette bare for moro – for den kan jo ikke spise så mye sau! ​

Sannheten er at ulven er et rovdyr, som fra naturens side er programmert til å jakte når anledningen byr seg. En ulv som støter på elg, hjort eller rein får jo som regel bare én sjanse. Et dyr blir drept – resten av dyrene er forsvinner over alle hauger. Og ulven blir så liggende ved byttet sitt over flere dager for å spise det opp. 

For å sørge for at ulven jakter når den får sjansen, vil hjernen til ulven produsere endorfiner – altså hormoner som belønner hjernen når ulven gjør noe som er bra for den. Dette er ikke noe som er spesielt for ulven – men noe som gjelder alle virveldyr – oss mennesker inkludert. Har du fått fisk på kroken noen gang, og kjent hvor “gira” man kjenner seg? Det er kroppens belønningssystem i full aksjon. Dette belønningssystemet er laget for at vi skal ønske å gjøre det som gir størst sjanse for at vi overlever lenge nok til at vi får barn. 

At en ulv som støter på en saueflokk dreper hele flokken handler altså ikke om et bevisst valg om å ha det gøy fra ulvens side, men snarere en uheldig effekt av hvordan rovdyret er tilpasset livet i naturen. ​

Selvsagt spiller det liten rolle for bonden som har mistet sauer uansett hva som skulle være årsaken. Og alle kan forstå at det er grusomt å oppleve slikt.  Men en skal samtidig være forsiktig med å gi ville dyr egenskaper den ikke har. 

Skrevet av Bjørn Henrik Stavdal Johansen, naturveileder ved Besøkssenter rovdyr Flå. 

Disse kildene brukte vi i arbeidet med denne teksten:

• Kjørstad, E. (2021, 26. april). Wolf packs don’t actually have alpha males and alpha females, the idea is based on a misunderstanding. Hentet fra https://sciencenorway.no/ulv/wolf-packs-dont-actually-have-alpha-males-and-alpha-females-the-idea-is-based-on-a-misunderstanding/1850514
• Mech, D. (2021, 11 november). Alpha Wolf Concept. Hentet fra https://davemech.org/wolf-news-and-information/
• Mech, D. & Boitani, L. (2006). Wolves; Behavior, Ecology and Conservation. Chicago: The university of Chicago press.
• Smeds, L., Kojola, I. & Ellegren, H. (2019). The evolutionary history of grey wolf Y chromosomes. Molecular Ecology, 28(9), s. 2173-2191. https://onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1111/mec.15054
• Unsgård, J. & Vigerstøl, N. P. (1998). Ulv i Norge. Landbruksforlaget AS.