Oter

Oteren er et mårdyr som stort sett oppholder seg i vann, og er en spesialist på å fange og spise fisk.

Oterens fysikk

Oter er et mellomstort rovdyr som tilhører mårfamilien. Den er spesialisert for å jakte mat i vann, og vi finner den derfor i tilknytning til vassdrag eller kystområder. 

Kroppen er lang og tynn, og godt tilpasset svømming. På de korte føttene er det svømmehud mellom tærne, mens pelsen er tykk og isolerende mot det kalde vannet ved at det dannes små luftlommer mellom hårene. Selve pelsen er sølvbrun over ryggen og på føttene, og lysere på buken. 

Otere har også flere egenskaper tilpasset dens halvakvatiske liv, som muligheten for å lukke neseborene under vann. De beveger seg elegant under vann, og kan dykke flere meter ned for å lete etter mat. Den kan holde pusten i omtrent ett minutts tid før den må opp igjen, så den kan ta noen skikkelig dykk. 

En voksen oter kan bli mellom 50 og 95 centimeter lang, i tillegg til å ha en hale på 30 til 55 centimeter. Vekten kan variere enormt, og være alt fra noen få kilo til nærmere 15 kg.

Foto: Jonas Heland.  

Hvordan lever oteren?

Otere er nattaktive dyr som stort sett bruker tiden sin på å jakte på mat i vann. 

Når den ikke jakter sover eller hviler den i hiet sitt. Dette kan oteren enten grave ut selv i jordbakker eller sandkanter ved vannet, eller så kan den overta hi fra enten rødrev eller bever. 

Otere kan leve både ved kysten, en stor innsjø eller elver, og trenger god tilgang til våtområder for å kunne skaffe mat. De er verken sosiale eller spesielt territoriale dyr, og har et slags territorium selv om de ikke forsvarer det i stor grad. 

Om oteren bor langs kysten må den ha tilgang til ferskvann for å kunne vaske pelsen sin, så den finnes kun i kystområder hvor det ikke er langt til nærmeste elv, bekk eller innsjø. 

Foto: Siri Hokkstad. 

Hva spiser oteren?

Oteren spiser det meste den får tak i når den dykker, og varierer naturligvis en del avhengig av hvor den holder til. Jevnt over er småfisk en viktig kilde til mat, men også fugler, frosker, smågnagere som mus, samt krepsdyr og muslinger står på menyen. 

Om den er sulten kan den også spise planter, selv om dette ikke ser ut til å være noe den foretrekker. 

Akkurat som gaupa er oteren en kresen art som kun velger de beste delen av dyrene den spiser, og lar restene bli liggende til åtseletere. 

Foto: Even Hønserud Hagerup.

Reproduksjon hos otere

Først ved tre års levealder blir oteren kjønnsmoden, og kan etter dette punktet parre seg når som helst. Hver 4. – 6. uke kommer hunnene i brunst, og er drektige i omtrent to måneders tid før hun føder én, to eller tre unger i et eget yngelhi. 

Selve yngelhiet er ikke det samme som hiet den bruker til vanlig, og ligger lenger unna vannkanten enn det vanlige hiet. Dette gir bedre beskyttelse for ungene. 

Fødselen kan skje når som helst på året, og de første ukene er ungene blinde og tannløse. Først etter to måneder er de store nok til å kunne bevege seg ut av yngelhiet, og kan begynne med svømmetrening. Det går fortsatt flere måneder før de er greie svømmere, så ungene holder seg med moren i et helt år før de er store nok til å vandre ut for å finne sitt eget territorium. 

Å gå med moren i et år høres kanskje ikke så mye ut for oss mennesker som gjerne bor med foreldrene våre i nesten to tiår, men sammenlignet med de andre mårdyrene er det faktisk veldig lenge. De fleste andre jager nemlig vekk ungene sine allerede på høsten når de bare er noen få måneder gamle! 

Foto: Leszek Leszczynski. 

Hvor finnes otere?

Otere har en såkalt palearktisk utbredelse, noe som vil si at de holder til i et stort område som inkluderer hele Europa og enorme deler av Asia. De finnes også helt nord i Afrika. 

I Norge finnes otere over hele landet, men det er kun langs kysten nord for Midt-Norge at vi regner dem som vanlig. Sør for dette er den relativt sjelden og spredt, men den dukker likevel opp en del ulike steder. 

Forskere er faktisk veldig usikre på nøyaktig hvor mange otere vi har i Norge, og hvor de lever. Det er derfor mange som jobber med å finne mer informasjon om den norske oterne. Kanskje vet vi mer om oteren om noen få år når disse forskningsprosjektene er ferdige?

Foto: Bendik Øverhus Hassel.

Oteren ble nesten utryddet fra Norge

På starten av 1900-tallet var oteren svært vanlig her i Norge, og fantes i tilknytning til de fleste større innsjøer og vassdrag, samt langs det meste av kysten vår. De neste 30 årene var derimot ikke gode for otere, for det var både gode priser for oterpels så vel som skuddpremie på dem. Dette første til at bestanden sank veldig raskt, og i flere områder ble de lokale populasjonene helt vekk. 

I 1932 ble den statlige skuddpremien fjernet, og det ble litt mindre jaktpress på dem, men det fortsatte likevel en del jakt. Kommuner kunne fortsatt betale skuddpremier, og det var også fortsatt gode priser for pelsen. Så selv om den statlige skuddpremien var fjernet ble det fortsatt færre og færre otere.. 

I 1972 ble det derimot endringer, og på dette punktet var det veldig få otere igjen i Norge. Da bestemte myndighetene seg for å frede hele bestanden på Øst- og Sørlandet. Fire år senere ble bestanden på Vestlandet også fredet, mens den nasjonale fredningen først kom i 1982. 

Når oteren ble fredet sto det ganske dårlig til med den, men det var heldigvis nok til at den klarte seg. I dag er status at den fortsatt er fredet, og trolig er bestanden på vei opp. Arten er listet som «Sårbar» på den norske rødlisten, men usikkerhet rundt antallet som faktisk finnes i naturen gjør dette til en usikker antagelse. 

Mange andre Europeiske land har opplevd mye av det samme som Norge, og oteren har forsvunnet fra flere land og mange områder hvor den naturlig hørte til for hundre års tid siden. 

Oterens utfordringer

Otere har egentlig ingen naturlige fiender her i Norge, selv om visse sjødyr kan ta dem under visse forhold. For eksempel kan dyr som spekkhogger ta oter i sjøen, men dette er ganske sjeldent og uten betydning for bestanden. 

Den største faren for otere er mennesker. Otere kan dø både av direkte jakt, men mange ender også opp med å dø som følge av å bli påkjørt eller sette seg fast i et fiskegarn. 

Det er en viss konflikt knyttet opp mot fiskenæringen som følge av at otere er veldig glad i å spise oppdrettslaks, da disse er enkel bytte for dem. Her kan selv én enkelt oter gjøre skader for store verdier om den begynner å jakte inne i merdene. 

Foto: Even Hønserud Hagerup.

Lær mer om oteren

Det er mye god informasjon om otere, og vi kan anbefale følgende sider for videre lesing: 

Disse har også fungerte som kilder for vår informasjonsside om oter. 

Denne artikkelen er skrevet av Nicklas Iversen, naturveileder for Besøkssenter rovdyr. 

Foto: Jonas Heland.