Mink

Minken har en langstrakt kropp som er relativt muskuløs. Den har korte bein, og en tynn, pelsdekket hale. Vekten og størrelsen kan variere en del, og typisk veier hannene rundt 1 kg mens hunnene ligger på 500 – 600 gram. Kroppslengden er vanligvis et sted mellom 30 og 45 centimeter, mens halen kan være mellom 15 og 23 centimeter. 

Pelsen er som oftest sort, men som med andre oppdrettsdyr er det mange fargevarianter av den. Det betyr at man kan møte både helt hvit så vel som kullsorte minker. De mer uvanlige fargene ses på dyr som har rømt fra oppdrett i løpet av de siste få generasjonene, for pelsen har en tendens til å gradvis bli brunere for hver generasjon som lever i naturen. Pelsen pleier også å være litt mørkere på vinteren enn på sommeren hvor den er mer brunaktig, selv om det ikke er like tydelig sommer- og vinterpels som hos mange andre mårdyr. 

De aller fleste minker har en hvit flekk på haken, men de kan også ha hvite flekker andre steder på kroppen. I disse tilfellene kommer det av at minken har blitt skadet, for da vokser det ut hvite hår istedenfor de vanlige brune eller mørke dekkhårene. 

Minkens kropp er godt utformet for å svømme, selv om potene ikke har veldig tydelige svømmeføtter. Den kan likevel dykke dypt i jakt på krepsdyr eller fisk under vann. Den er derimot ikke bundet til vann, og er nesten like dyktig til å klatre i trær som den er til å svømme under vann. 

Foto: Ryzhkov Sergey med CC BY-SA 4.0-lisens. 

Minken hører jo egentlig til i Nord-Amerika, så hvordan har det seg at vi har den i Norge og resten av Europa? Dette kommer av at minkens pels har vært populær til bruk i klær, og da spesielt pelskåper. På første halvdel av 1900-tallet var det mye penger å tjene på oppdrett av mink og salg av minkpels. Ikke alle minkene endte sine dager som pelskåper – noen greide å rømme fra fangenskap og etablere seg i naturen. 

Norges første minkfarm ble opprettet i 1927, og allerede i 1930 hadde vi en vill minkbestand i Norge. Den brukte altså ikke lange tiden på å stikke av og etablere seg i naturen i det hele tatt! De første minkene holdt seg relativt nært pelsfarmen de rømte fra, men det tok bare tjue til tretti år før minken hadde spredt seg utover nesten hele landet. 

Siden den gang har minken stort sett vært i hele landet, og nå finnes den også helt nord i Finnmark. Mye av det samme har skjedd i nesten hele Europa, så i dag finner vi mink i mer eller mindre alle europeiske land, og absolutt alle disse dyrene er etterlevninger etter rømte oppdrettsdyr. 

I dag er minken på Fremmedartlisten, også kjent som norsk svartliste. Der er den klassifisert under kategorien “Svært høy risiko” på bakgrunn av at den er veldig levedyktig i hele landet, og har en tendens til å spise egg og ungfugler av rødlistede fuglearter. Den regnes som uønsket i naturen, og det er derfor iverksatt ulike tiltak for å begrense den. 

Mink er et skikkelig rovdyr som spiser de fleste dyrene den får tak i. Den er det vi kaller en generalist – altså er den flink til å finne mat og overleve i ulike miljøer. Trolig utgjør fisk størsteparten av dietten for mink. Den jakter både på land og i vann, så verken fisk, frosker, kreps, fugler, fugleegg, mus eller lemen er trygge. 

Minken er godt tilpasset å spise egg og unger av kolonihekkende sjøfugl, og kan gjøre enorm skade på en slik koloni om den får sjansen. Den lar seg ikke stoppe av at eggene ligger oppe i høyden, for den er en kapabel klatrer som ikke lar seg skremme av høyder. 

Foto: Stan Lupo med CC BY-NC-NC 2.0-lisens. 

Mink hører opprinnelig til Nord-Amerika, og der finnes den stort sett over hele kontinentet. 

I Norge er det i dag mink i så godt som hele landet, selv helt nord i Finnmark. Den liker seg best i nærheten av vann, og kan holde til både ved bekker, elver, ved sjøen, i sumper, myrer, innsjøer eller andre våtmarksområder. 

Man finner mest mink i lavlandet, og spesielt mye nært sjøen. Den kan likevel finne på å slå seg ned nokså høyt oppe på fjellet, så sant det er grei tilgang til innsjøer med fisk og andre næringskilder der. 

Foto: tsaiproject med CC BY 2.0-lisens. 

Minken er et solitært dyr, altså et dyr som lever alene. Det eneste unntaket er i parringstiden når de ulike kjønnene møtes for å få avkom. Om de møtes utenfor parringssesongen, eller møter en av samme kjønn, vil det ofte bli knuffing og krangling mellom dyrene. 

Hannminker hevder et territorium som den vil forsvare mot inntrengere, men hunnminker kan få ha mindre territorier som overlapper med hannen sitt. I hvert minkterritorium har minken ett eller flere hi, og dette er typisk omfattende med mange ganger og flere inn- og utganger. 

Parringstiden begynner i februar, og varer frem til starten av april. I denne perioden forlater hannene territoriet sitt for å lete etter hunner de kan parre seg med, og prøver å finne så mange som mulig i løpet av parringstiden. 

Selv om parringstiden er i februar-april, blir ikke ungene født før sent på våren. Det kommer av at minken har noe som heter forsinket implantasjon. I minkens tilfelle tar det omtrent 30 dager fra parringen skjer til egget fester seg i livmoren. Dette gjør at ungene fødes senere på året når det er enklere for dem å overleve. Det gir minken mulighet til å føde når det er aller best forhold for å få tak i nok mat til ungene. 

Når ungene blir født en gang i april eller mai er de knøttsmå, og veier kun 10 gram! Det er stor variasjon i kullstørrelse, fra 1 til 8 unger, selv om kull på 3 – 7 er vanligst. Til tross for at de er knøttsmå ved fødselen vokser de fort, og allerede ved 10 måneders alder er de kjønnsmodne og kan forlate moren. 

Foto: Stan Lupo med CC BY-NC-NC 2.0-lisens. 

Det er ingen arter som driver med jakt på mink, men det betyr likevel ikke at det er helt ufarlig å være mink i Norge. For selv om mink ikke er et vanlig bytte for noen av de store rovdyrene kan alle sammen finne på å ta en mink om de får sjansen. Også hunder og katter kan drepe mink, og det skjer faktisk innimellom. Hos litt mindre minker kan også noen typer fisk være farlig, og det er funnet rester av mink i magen til både gjedde og torsk! 

Mennesker utgjør også en fare for mink. Den er regnet som uønsket i norsk natur, og vi har derfor iverksatt en rekke tiltak for å redusere bestanden. Det er stort sett lav terskel for å kunne ta ut mink som gjør skade på gjenstander eller boliger, og i noen kommuner er det til og med skuddpremie på dem. 

Minken er også svært følsom for miljøgifter ettersom den er på toppen av næringskjeden i økosystemet. Den er derfor spesielt sårbar for oppsamling av tungmetaller og andre miljøgifter. 

Foto: Cephas med CC BY-SA 3.0-lisens. 

Det er mye god informasjon om mink tilgjengelig, og vi kan anbefale følgende sider for videre lesing: 

• Mink hos Artsdatabanken. 
• Faktaark om Mink hos Artsdatabanken. 
• Mink på Store norske leksikon. 
• Mink hos Folkehelseinstituttet (FHI). 
• “Handlingsplan mot amerikansk mink (Neovison vison)” av Miljødirektoratet. 

Disse har også fungert som kilder for vår informasjonsside om mink. 

Teksten er skrevet av Nicklas Iversen, naturveileder for Besøkssenter rovdyr.