Hunnbjørner velger seg én favorittunge som blir like stor som enebarn

Når dyr får kull med flere unger må de ta et valg for å maksimere sjansen for at ungene skal overleve – enten la alle ungene få like mye mat og oppmerksomhet, eller velge én eller noen få individer som blir favoritter. Ny forskning på svensk bjørn har sett på hvilke valg hunnbjørnen tar, og det viser seg at det er en slags mellomting hvor én bjørnunge vil ha samme vekst som om den var enebarn, mens de resterende ungene blir mindre.

Av Nicklas Iversen ved Besøkssenter rovdyr Flå. 

Binnene tar godt vare på ungene sine

Den såkalte livshistorieteorien brukes for å forklare hvordan evolusjonen påvirker ulike arter til å ta valgene de gjør i forhold til overlevelse og reproduksjon i løpet av livet sitt, og har utgangspunkt i at ethvert individ ønsker å spre genene sine så mye som mulig. I praksis vil det si at når en hunn får unger må hun ta et valg som gjør at det er størst sannsynlighet for at disse overlever lenge nok til å spre genene sine videre til neste generasjon.

Noen dyr får tusenvis av unger som får lite eller ingen oppfølging av moren sin, mens andre dyr kun får noen få unger per kull, men til gjengjeld tar godt vare på disse få ungene. Alle de store rovdyrene i Norge benytter seg av sistnevnte strategi ved å få ganske små kull, men bruke veldig mye energi på å sørge for at alle eller nesten alle ungene overlever til voksen alder.

Bjørnen er den av de store rovdyrene som gjør dette best, og noen hunner har ungene med seg i over to år før de skiller veier. Det er ganske høy overlevelsesrate for bjørnunger når man sammenligner dem med andre arter hvor moren får flere unger per kull, men det er jo alltid noen som går tapt under oppveksten. Til tross for at moren tar godt vare på ungene trodde forskere at det måtte være en slags favorisering blant ungene, og en nylig publisert studie viser nettopp dette.

Det Skandinaviske Bjørneprosjektet har dataene klare

Gjennom de siste tre tiårene har forskere i det Skandinaviske Bjørneprosjektet samlet inn data fra bjørner i hele Skandinavia. Her har bjørner og bjørnefamilier blitt skudd med bedøvelsespiler før de har blitt undersøkt, veid og utstyrt med VHF- eller GPS-halsbånd for å spore hvor de beveger seg. En av dataene de samlet inn var altså vekt blant både binner, bamser og unger, og her så de muligheten til å undersøke om det var noen betydelig vektforskjell blant bjørnungene.

I datasettet fant man binner med både én, to og tre unger, og målet med studien var blant annet å finne ut om ungene uten søsken veide mer enn de som hadde ett eller to søsken. Samtidig ville de også se om det var noen vektforskjeller mellom søsknene i samme kull.

Til sammen fikk forskergruppen tak i data fra 110 ulike bjørnekull fra 54 ulike mødre. Av disse 110 kullene var 14 kull på kun én unge, 54 kull med to unger, 40 kull med tre unger, og kun to kull med fire unger. Her ser man tydelig at 2-3 unger per kull er det desidert vanligste for skandinaviske brunbjørner.

Minst én bjørnunge i hvert kull hadde stabil vekt

Ved å se på vekten til alle bjørnungene i de ulike kullsammensetningene ble det ganske raskt en klar trend. Det viste seg nemlig at den tyngste bjørnungen i kull med ett, to eller tre søsken veide det samme som bjørnunger som ikke hadde noen søsken. Selv i kull med fire bjørnunger var altså én av ungene ved samme vekt som enebarna.

Det er altså ganske tydelig at moren velger seg en favoritt blant ungene, og gir denne det den trenger av melk og andre ressurser. Det er derimot litt verre for de andre ungene i større kull. Gjennomsnittsvekten på den ungen med lavest vekt var nemlig omtrent 12 % mindre for hver unge i kullet. Så i et kull med to søsken hadde man en normalvektig unge, og en unge som var 12 % mindre enn den andre.

Man skulle kanskje tro at store kull førte til at alle ungene ble litt svakere siden de må dele like mange ressurser fra moren som mindre kull, men slik er det altså ikke. Hos bjørnene vil nemlig én av ungene få nok melk til å vokse så gunstig som mulig uansett hvor mange søsken den har.

Hannene er morens favoritt

Som man kanskje forventer veide hannungene litt mer enn hunnene. Dette er en trend man ofte ser i naturen, så dette resultatet i seg selv er ikke spesielt overraskende. Forskerne tok selvsagt høyde for dette når de utførte analysen, men selv når dette var bakt inn i den statistiske utregningen kom det en overraskelse.

Det viser seg nemlig at hunnene tydelig favoriserer sønner når hun skal velge hvilken av ungene som blir favoritten. Studien har ikke sett noe mer på hvorfor det er slik, men studier på andre dyr har også vist at arter som velger favorittavkom har en tendens til å velge hanner.

Grunnen til at moren velger hanner som favoritter er det foreløpig kun spekulasjoner om, men evolusjonsteori gir oss jo en indikasjon på at det har med å øke sjansene for at ungene får spredd genene sine til neste generasjon. Det er naturligvis viktigere for en bamse å være stor enn en binne, da små hanner kan ha vanskelig for å få paret seg med hunner. Dette skyldes først og fremst at hannbjørner kan måtte konkurrere med andre hannbjørner om tilgang til å pare seg med en binne i et område. Samtidig vil hunnene stort sett alltid klare å bli befruktet selv om de er små, så der er ikke størrelsen like viktig for å klare å få unger selv.

Har favoritten bedre muligheter for å overleve?

Studien så først og fremst på bjørnunger som primært fikk melk fra moren, selv om noen av datapunktene også stammet fra høsten når ungene er store nok til å spise litt bær selv. Forskerne har ikke fått sett på hvordan vekten utviklet seg over tid, og dermed ikke fått svar på om de andre bjørnungene i kullet «tok igjen» den tapte vekten neste år når de kun spiser fast føde, om favoritten vil bruke den ekstra størrelsen sin for å sikre seg mest mat i tilfeller hvor ungene må dele begrenset med mat, eller om det er noen forskjell i overlevelsesraten til ungene.

Kilder og videre lesning

Van de Walle, J., Zedrosser, A., Swenson, J. E., & Pelletier, F. (2020). Trade-off between offspring mass and number: the lightest offspring bear the costs. Biology Letters, 16(2), 20190707