Storkobbe

Storkobben er med gjennomsnittsvekten på 250-300 kg den største norske arten i selfamilien – navnet betyr rett og slett Stor sel. Det er liten størrelsesforskjell mellom kjønnene, men hunnene blir gjerne litt større enn hannene. Størrelsesforskjellen er derimot så liten at de færreste vil kunne si om det er en hann eller hunn på bakgrunn av størrelsen.

I tillegg til størrelsen er storkobben kjent for sine lange, flotte barter – altså lange værhår. Disse værhårene er ofte krøllete når de er tørre, men lange og rette når de er våte. Pelsen er brungrå, men hodet og luffene kan også være ganske rødlig; fargen kommer fra sjøbunnen når de graver etter mat.

Siden det er den mellomste kloa på de fremre luffene er lengst fremstår framluffene som mer firkantede enn hos de andre selene. 

Storkobber lever stort sett aleine, og de finnes gjerne spredt over enorme områder. Unntaket for den enslige tilværelsen er i hårfellingsperioden i juni, da kan flere storkobber bli sett på samme isflak. De lever tilknyttet drivisen/sjøisen og er sjelden å se på land, selv om det også kan skje, blant annet ved isfrie områder på Svalbard om sommeren.

Hannene hevder undervannsrevir som de kommer tilbake til år etter år. Det er fra disse undervannsrevirene at hannene tiltrekker seg hunnene i parringstiden. 

Storkobber holder seg gjerne på “grunt” vann, og dykker sjeldent dypere enn 200-300 meter dypt. De kan dykke dypere, – og det er registrert dykk ned mot 450 meter under overflaten – men siden maten de foretrekker lever på grunne farvann er det rett og slett ikke vits for storkobber å dykke så dypt.

Storkobba har et variert kosthold, og lever først og fremst av dyr som lever ved bunnen – altså muslinger, krabber, reker, blekksprut og fisk som lever i-, på- eller like over sjøbunnen. Storkobba bruker de lange bartene/værhårene til å finne byttedyr i bunnsedimentet – altså sjøbunnens versjon av jord. Når de finner byttedyr i bunnsedimentet vil de blåse en luftstrøm for å få bort sjøbunnen over byttedyrene. Sjøbunnen inneholder mye naturlige småbiter av rustent jern som fester seg til hodet og de fremre luffene. Pga. de små bitende av rustent jern kan det ofte se ut som hodene og framluffene til storkobba er rødbrune (se bildet på venstre side).

Hunnene er kjønnsmodne når de er rundt 5 år, mens hannene blir kjønnsmodne når de er rundt 6-7 år gamle. Paringstiden er i siste halvdel av mai, og da vil hannene tiltrekke seg hunnene ved å synge undervannssanger. Disse sangene kan høres over mange kilometre.

Den drektige (det betyr gravid) storkobba føder – eller “kaster” som det heter blant seler – på drivis i løpet av våren; i Svalbard-området ofte tidlig i mai. Ved fødsel er ungene rundt 1,3 meter lange og veier 33 kg. Etter bare noen få timer etter de fødes vil ungene komme seg ut i vannet. Dette tror man er en overlevelsesmetode for å ikke bli spist av isbjørn.

Ungene får melk av moren i 18-24 dager. I denne perioden drikker ungen rundt 8 liter melk hver dag, og de går opp ca. 3,3 kg i vekt om dagen. På slutten av denne perioden, altså sist halvdel av mai, vil moren pare seg på nytt. Det vil si at storkobbehunner vil kunne være drektig tilnærmet hele sine kjønnsmodne liv.

Siden storkobbene i all hovedsak lever solitært og spredt over store havområder er det vanskelig for forskere å finne ut hvor mange som finnes i norsk farvann. Siden vi ikke veit hvor mange storkobber vi har hatt, eller hvor mange vi har i dag, så er det vanskelig å si om det blir færre storkobber.

Siden vi veit at storkobbene er avhengig av drivis for å kaste/føde selunger så regnes klimaendringene å være en stor utfordring for storkobbebestanden. Klimaendringene og globaloppvarming fører også til at nye sykdommer når storkobbene i nord.

I Norge er storkobba registrert som rødlistet (2021) under kategorien Nær truet. Dette fordi det forventes at antallet storkobber i norsk farvann vil falle med mer enn 15 % i løpet av de neste tre generasjonene (36 år).

Disse kildene brukte vi i arbeidet med denne teksten:

• Artsdatabanken: Artsdatabanken. (2022, 24. januar). Norsk rødliste for arter 2021: Storkobbe Erignathus barbatus (Erxleben, 1777). Hentet fra https://artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/835.
• Haug. T. (2021). Storkobbe i Store norske leksikon på snl.no. Hentet24. januar 2022 fra https://snl.no/storkobbe
• Norsk polarinstitutt: Norsk polarinstitutt. (2022, 24. januar). Storkobbe. Hentet fra https://www.npolar.no/arter/storkobbe/

Teksten er skrevet av Fredrik Lehn-Pedersen, naturveileder ved Besøkssenter rovdyr Flå.