Steinkobbe

Steinkobber blir rundt 150 cm lange og veier i gjennomsnitt litt over 100 kg, mens de litt mindre hunnene blir rundt 140 cm lange og veier i overkant av 80 kg. 

Det er vanskelig å peke på noen spesielle tegninger eller farger som kjennetegner steinkobbe. Noen er helt lysegrå med mørke flekker mens andre er nesten svarte med lyse flekker. Av og til er flekkene ringformet og kan derfor av ufaglærte fort bli forvekslet med ringsel. 

Steinkobbe er den mest utbredte selarten i verden og man kan finne dem langs hele norskekysten fra Øst-Fold til Finnmark, og på Svalbard. Bestanden på Svalbard er isolert fra fastlands-bestanden, og det er lite eller ingen vandring mellom bestandene.

Steinkobber er for selene det reven er for hundedyrene – de er det man kaller opportunister. Det betyr at de er gode på å spise og utnytte seg av den maten som er tilgjengelig. De livnærer seg av en rekke fiskearter, samt blekksprut og krepsdyrarter. En slik tilpasning i matveien gjør at steinkobber er bedre rustet for klimaendringene og innvandringen av nye arter. Steinkobbene som holder til på Svalbard er et godt eksempel på dette – der spiser de langt mer torsk og hyse i dag enn de gjorde for bare 10 år siden!

Steinkobbhunnene blir kjønnsmodne i 3-5 årsalderen, mens hannene henger omtrent ett år etter. 

Når parringstiden nærmer seg – på Svalbard er dette ved overgangen mellom juni og juli – oppsøker kjønnsmodne hanner de områdene hvor hunnene og unger holder til. Her vil hannene imponere hunnene med undervannsakrobatikk og sang. Hannene vil slåss seg imellom, og det er de sterkeste som vil få sjansen til å pare seg.

Etter to steinkobber har paret vil det befruktede egget ikke feste seg til livmorveggen før etter 3 måneder, og det befruktede egget vil derfor ikke utvikle seg noe særlig i denne perioden. Når egget først har festet seg vil det utvikle seg som normalt de neste 8 månedene, før de drektige steinkobbene føder i midten av juni. Dette kalles forsinket fosterutvikling, eller utsatt implantasjonstid, og sikrer at ungen fødes til rett tid. Dette betyr at de kjønnsmodne hunner vil kunne leve tilnærmet hele sitt kjønnsmodne liv med selunge i magen!

Bestanden i Svalbard er den nordligste utbredelsen av arten i verden. Bestanden som hører til Svalbard har vært rødlistet siden den første gang den ble vurdert i norsk rødliste i 2010. Siden den gang vurderes den å ha vært i vekst siden den nå er å finne flere steder på Svalbard enn tidligere. Den er likevel fortsatt på rødlisten siden det fortsatt er relativt få kjønnsmodne hunnsel, men det ser ut til å være en positiv utvikling. Forskning på Svalbard-steinkobbene, som er isolert fra fastlands-steinkobbene, viser at de har en viss grad av innavl. 

Disse kildene brukte vi i arbeidet med denne teksten:

• Artsdatabanken: Artsdatabanken. (2022, 24. januar). Norsk rødliste for arter 2021: Steinkobbe Phoca vitulina (Linnaeus, 1758). Hentet fra https://artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/4136.
• Artsdatabanken: Artsdatabanken. (2022, 24. januar). Norsk rødliste for arter 2021: Steinkobbe Phoca vitulina (Linnaeus, 1758): Svalbard. Hentet fra https://artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/4135.
• Haug, Tore: steinkobbe i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 24. januar 2022 fra https://snl.no/steinkobbe.
• Havforskningsinstituttet: Havforskningsinstituttet. (Hentet 2022, 24. januar). Tema: Steinkobbe. Hentet fra https://www.hi.no/hi/temasider/arter/steinkobbe.
• Norsk polarinstitutt: Norsk polarinstitutt. (Hentet 2022, 24. januar). Steinkobbe (Phoca vitulina). Hentet fra https://www.npolar.no/arter/steinkobbe/.

Teksten er skrevet av Fredrik Lehn-Pedersen, naturveileder ved Besøkssenter rovdyr Flå.