Samisk reindrift og rovdyrene

Mange samiske talspersoner vil hevde at norsk rovdyrpolitikk er en trussel mot samisk næring og kultur. Denne artikkelen beskriver alt vesentlig utviklingstrekk fra det sørsamiske området, hvor det har vært høyt konfliktnivå rundt rovdyr de siste tiår.

Det samiske reinbeiteområdet i Norge omfatter landskap fra Hedmark i sør og til Finnmark i nord. I tillegg er det reindrift i Nord-Gudbrandsdalen og Valdres. Det totale reindriftsområdet er delt inn i seks regionale beiteområder med hver sin administrasjon: Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark. Reinlagene i Gudbrandsdalen og Valdres er knyttet til Sør-Trøndelag/Hedmark. Det samiske reinbeiteområdet er delt inn i 82 reinbeitedistrikter.

Det sørsamiske området i Norge strekker seg fra Saltfjellet midt i Nordland fylke og sør til Elgå i Østerdalen. Den sørsamiske delen av Sàpmi omfatter også tilstøtende områder på svensk side av riksgrensen. Sørsamisk språk er forskjellig fra de lule- og nordsamiske språkområdene lenger nord i Norge. Vi snakker altså om et eget kulturområde – og om en minoritet i minoriteten.

Retten til land og vann

Samisk bosetting var i et ukjent antall hundreår organisert i bofellesskap kalt «sitje». Et slikt bofellesskap besto gjerne av ca. 20 personer fra fire familier, og som samarbeidet innenfor et avgrenset geografisk område. I overgangen til 1900-tallet ble det gamle systemet endret og erstattet med reinbeitedistrikter – en ordning som altså fortsatt gjelder med dagens 82 distrikter. Innenfor hvert enkelt reinbeitedistrikt er det reineiere som har reinen i felles flokk, på bestemte areal og som samarbeider om daglig drift.

Overgangen fra det gamle systemet var i sin tid omstridt og et resultat av komplekse samfunnsendringer, som tidlig gjorde seg gjeldende i grensestrøk mellom Norge og Sverige. Samiske historikere formidler at det helt fra 1820-tallet skjedde en omfattende kolonisering og ekspansjon av jordbruket, først i Tärna-traktene på svensk side og senere i områder som Namsskogan og på Indre Helgeland. Slik vi skal utdype litt senere, tok samene etter hvert til å kjenne seg fortrengt fra sine tradisjonelle bruksområder i søndre Sàpmi.

Diskusjonen om samiske rettigheter knyttet til land og vann er et viktig bakgrunnsteppe for å forstå rekkevidden av deres konflikter rundt også rovdyr. Samene er en urbefolkning og har følgelig sine rettigheter forankret i internasjonale avtaler, som kongeriket Norge har sluttet seg til. Etter opprivende konflikter på slutten av 1970-tallet – om kraftutbygging i Altavassdraget i Finnmark – ble det mobilisert for å bedre samenes situasjon i Norge. Ett resultat var opprettelsen av Sametinget, som ble åpnet i 1989. Tross dette opplever den samiske befolkningen fortsatt å stå i en rettighetskamp, som i grove trekk omfatter muligheter for næringsvirksomhet og naturbruk, språk, utdanning og ressurser til annen kulturutøvelse. Mange samiske talspersoner ser rovdyrkonflikten som del av denne rettighetskampen.

Reindrift

Det er lett å tenke på store flokker med rein i tilknytning til samiske spørsmål. Det er riktig at reinen er en kulturbærer og et viktig kjennetegn for samisk identitet. Samtidig kan historien vise oss noen andre bilder, og vi skal også huske at de fleste samer i dag bor i byer. Et relativt begrenset antall samer er direkte involvert i dagens reindrift.

De fleste reindriftssamer opplever at driftsområdene deres er blitt stykket opp og redusert bit for bit – av landbruk, norsk bosetting, kraftutbygging, gruvedrift, veier, hytteområder og andre tekniske inngrep. Det er lett å forstå at både næring og kultur står under press, og reindriftssamenes organisasjoner ønsker ikke minst en annen rovdyrpolitikk. Enkelte år kan rovdyr drepe et så vidt stort antall kalver og voksne dyr at det ikke er mulig å drive økonomisk lønnsomt og med målrettet avlsarbeid.

Det næringsmessige formålet med samisk reindrift er i dag å produsere kjøtt. Slik har det ikke alltid vært. Samisk reindrift ble dramatisk endret tidlig på 1900-tallet. Perioden 1905 – 1925 står som et tidsskille. Det var da den gamle reindriftsnomadismen måtte vike. Det skjedde en omlegging av statlig samepolitikk, og dermed reindriften. Omleggingen ga færre, men større reinflokker og spesialisert kjøttproduksjon. Dermed opphørte behovet for døgnkontinuerlig kontakt med reinen, og fra da av ble dyrene langt mindre tamme enn tidligere. Vi skal merke oss at disse endringene – med større og langt mindre voktede dyreflokker – kom i en tid da bestandene av store rovdyr i praksis var på vei mot utrydding.

Reindriftsnomadismen

Fra 1400-tallet kan man følge samene systematisk gjennom skriftlige kilder, det var da snakk om et tamreinhold som var basert på at reinen ble melket. I følge Sverre Fjellheim ga ikke reinen bare familiene melk og melkeprodukter, men også et grunnlag for å drive handel. Man omsatte ost og kjøtt, men også pesker, skinn, sko, hansker og andre bruksgjenstander. Denne tidlige reindriftsnomadismen var ellers kjennetegnet ved at hver enkelt familie hadde forholdsvis få dyr, og ved at dyrene var så tamme at de kunne melkes. Det var altså snakk om en vesentlig annen driftsform enn dagens reindrift, som også benytter motorkjøretøy for å drive og samle større flokker av dyr for merking og slakt.

Reindriftsnomadismen utviklet seg og hadde en næringsmessig og kulturell blomstringstid på 1600- og 1700-tallet. Dette skyldtes at den såkalte store skinnhandelen opphørte i 1620. Pelsdyrfangst – som hadde representert betydelig aktivitet for samene – fikk mindre betydning. Tamreinhold fikk større plass, og flyttavstandene ble lengre. Familiene flyttet reinflokkene sine dit beitet var best etter årstiden – men likevel innenfor det avgrensede geografiske området til hver enkelt sijte. Langs flyttrutene bodde familiene i ulike torvgammer og ellers telt gjennom hele året. Siden reinen ble melket og var tam, ble den også brukt som kløv- og trekkdyr. Familiene hadde fortløpende følge og tilsyn med reinsdyrene sine, og dette innebar at angrep fra rovdyr lettere kunne avverges.

Ekspansjon i samiske områder

Folketallet i Norge fikk en vedvarende knekk med svartedauden. Da pesten kom til landet i 1349 er det beregnet at Norge hadde ca. 500.000 innbyggere (høymiddelalder). Så sent som i 1520 er anslaget for landets folketall fortsatt så lavt som 180.000 personer. Først ved ca. år 1700 nådde befolkningen samme størrelse som ved utbruddet av svartedauden.

I 1815 var folketallet ytterligere økt til 885.000 personer. Vi ser en utvikling med nordmenn som trengte stadig mer jord for å livnære seg. Tall som Statistisk Sentralbyrå har fra første halvdel av 1800-tallet, viser at antall husdyr på utmarksbeite økte med over en million i løpet av et par tiår. Befolkningsveksten førte til en del stridigheter – mellom norske rydningsmenn og samer – om rettigheter og bruk av tradisjonsbundne, samiske områder. Samene følte seg fortrengt av nye nordmenn, men også splittet internt – i valget mellom nytt og gammelt – da 1900-tallet kom med dramatisk omlegging av reindrifta. Den gamle reindriftsnomadismen måtte vike, til fordel for ensidig kjøttproduksjon, og behovet for å ha reinen under kontinuerlig oppsyn opphørte. At bestandene av rovdyr var sterkt redusert, gjorde det som nevnt enklere for staten å legge om den samiske næringspolitikken.

Da myndighetene etter hvert besluttet å frede og også reetablere stammer av store rovdyr i norsk natur, blusset konfliktene om såkalt tamrein og øvrige beitedyr opp. Reindrifta er betraktet som en avgjørende sørsamisk kulturbærer – og mange ser på rovdyrene som en trussel mot drifta. Myndighetene har løpende kontakt med samiske næringsutøvere og deres organisasjoner. Målet er å finne løsninger som kan balansere et urfolks rettigheter opp mot politiske føringer for å sikre levedyktige bestander av store rovdyr og også kongeørn. Begge sider har rettigheter og mål forankret hos FN og i internasjonale konvensjoner, som Norge har sluttet seg til. Arbeidet med å finne løsninger er derfor komplisert og krevende.