Rovdyr og overtro

Rovdyr og overtro

Rovdyr og overtro har alltid hengt sammen. Mange tanker og forestillinger kan bli skapt med slike fortellinger. Mennesker har til alle tider vokst opp og levd liv i ulike miljø. Underveis lar vi oss påvirke på ulike vis av de som er rundt oss. Dette gjelder også for menneskers syn på rovdyr. Det finnes ulike oppfatninger, og grunnlaget for hva vi tror eller mener har gjerne rot i fortellinger, inntrykk og erfaringer som har fått feste seg over tid. Som et første eksempel kan vi stoppe litt ved ordet «slagbjørn». Hvilke tanker får vi når vi hører dette ordet? Vet vi med sikkerhet at de tankene vi får, speiler hva naturvitenskapen i dag vet om bjørners adferd? Eller kan ordet ha helt andre og gamle røtter?

Ord og uttrykk kan bære gamle tanker og forestillinger. Ordene er en seiglivet del av menneskers kulturarv. Tenk bare på de norske folkeeventyrene, som ble samlet rundt midten av 1800-tallet. I disse fortellingene er reven lur, bjørnen litt dum og ulven en slu, grådig skapning. Mange får fortsatt sine første møter med rovdyr gjennom eventyrene, og det er lett å tenke på reven som en luring. Samtidig vet vi at de fleste eventyr er betydelig eldre enn 150 år, og at revens adferd ikke har noe som helst med lureri å gjøre. Reven har bare gjennomgått en meget lang utviklingsprosess, med spesielle tilpasninger som resultat. Dette gjelder for alle dyr.

I den europeiske eventyrtradisjonen finner vi de tyske brødrene Jacob og Wilhelm Grimm, som tok til å samle eventyr alt i 1806. De inspirerte våre norske eventyrsamlere, bl.a. Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885). Asbjørnsen hadde for øvrig utdannelse som naturviter fra skogskolen i Tharand i Tyskland, og det har en viss interesse at han ble en tidlig talsmann for lovreguleringer som skulle sikre systematisk og effektiv rovdyrbekjempelse i Norge.

I eventyrenes verden var det brødrene Grimm som dokumenterte eventyret om Rødhette og ulven. Dette er en gripende fortelling som rører de fleste barn, men som også bærer med seg en del grunnleggende gale forestillinger om ulven som art. I motsetning til eventyrets «ensomme ulv», ville nok dagens biologer – om de var tilsvarende dyktig til å fortelle – ha ønsket å lage en historie om ulvens fenomenale evne til å samarbeide i flokk. I stedet har nok det gamle eventyret om Rødhette bidratt til at mange har kjent frykt for rovvilt under vandring i skog og mark.

Gamle historier og feilaktige forestillinger kan påvirke naturglede og folks ferdsel i naturen. Av den grunn har de interesse å avdekke hvordan gammel overtro var med på å forme menneskers syn på rovdyr.

Magi, tro og overtro?

Verden over møter vi de store rovdyrene i mange store fortellinger. Tilsvarende møter vi myter om trollmenn og sjamaner på alle verdens kontinent. Slike magiske skikkelser kan nesten alltid skape seg om til rovdyr – ikke minst kan de forvandle seg til bjørner. Ofte berettes at sjamaner kan fly som en ørn, eller skifte til ulveham når kvelden og mørket kommer. Rovdyrene er store og sterke. Indianerne brukte ørnefjær og ønsket seg ørnas styrke. Skinn fra rovdyr har vært brukt på samme magiske vis. Skinnene var varme – men trollmenn og troende jegere søkte også dyrets styrke. På hvilke måter kan dette ha formet menneskers syn på de store rovdyrene?

Fram til 1700-tallet var religion, trolldom og vitenskap blandet sammen på en måte, som vi gjerne kan le av i dag. Endringene kom meget langsomt. Vi kan spore spirene til et nytt verdensbilde tilbake til 1500- og 1600-tallet. Denne tiden ga mye ny kunnskap og naturvitenskapelige nyvinninger, som boktrykkerkunsten gjorde det mulig å spre forholdsvis raskt. Den nye kunnskapen utfordret eneveldige konger, stormenn med makt – og ikke minst kirken. Disse høstet store fordeler av at folk flest var kunnskapsløse og lot seg lede av frykt og overtro. De såkalte opplysningsfilosofene på 1700-tallet var inspirert av den nye tids tanker, og de godtok ikke at natur og samfunn var styrt av verken Guds eller djevelens vilje. Opplysningsfilosofene søkte mot naturvitenskapelige forklaringer, og de hevdet at all sann viten måtte bygges på den menneskelige fornuft.

Opplysningstiden banet vei for omfattende samfunnsendringer, med demokrati, ny rettsforståelse og grunnleggende nye menneskerettigheter. Tross dette levde tradisjoner og overtro videre i folkedypet.

På 1700-tallet var Norge et bondesamfunn, og det er ingen tvil om at de store rovdyrene har bydd bøndene mange og store utfordringer helt fra nordmannen ble bonde. Rovdyr har vært hatet, og det finnes et stort antall skriftlige kilder som omtaler bjørner som blodtørstige vesen, og ulven som «det slemmeste dyr i skogen». Disse oppfatningene ble i tillegg forsterket med overtro og fantastiske fortellinger. Trollmenn og hekser kunne benytte rovdyr når de utøvde sin magi.

Rovdyrene og naturen

Det er lett å glemme at de første rovdyr som vandret inn til Norge, var tilpasset et økologisk samspill med andre ville dyr. Uten rein og andre medlemmer av hjortefamilien, kunne ikke ulv, gauper, bjørn og jerv ha etablert seg i landet vårt. Vi glemmer også lett at instinkter og arvemasse hos disse første rovdyrene, var tilnærmet prikk lik arv og egenskaper hos de rovdyr som lever i Norge i dag. Mange vil kjenne det feil å omtale disse første rovdyrene som «slemme», som «slagbjørner» eller «blodtørstige individer». Det fantes ikke husdyr på denne tiden, og den gang som nå var rovdyrene rustet for visse typer adferd og funksjoner i naturens store samspill. Om vi vil finne forhold som er annerledes i dag, må vi først og fremst se på de store endringene som vi mennesker har skapt i dyrenes leveområder. Vi har innført husdyr på beite, og vi har splittet opp og reduserte dyrenes leveområder. Bare de siste 70 år er omfanget av norsk villmark dramatisk redusert.

Da landet ble fritt for is, levde forfedrene våre utelukkende av jakt og fangst i fem, seks eller sju tusen år. Det første kornet synes å ha blitt sådd i Norge for omtrent 6000 år siden. Jordbruket representerte et gradvis, men likevel stort tidsskifte. Husdyr – sauer, geiter, kyr og høns – ble gradvis introdusert på norske boplasser. Disse husdyrene var ikke tilpasset økologien eller naturens samspill i villmarka. Husdyrene hadde bl.a. helt andre fluktmønstre enn de ville dyrene, og husdyrene var enkle byttedyr for rovviltet. Hønsehauk, streifende ulv og bjørner som trampet ned gjerder og drepte gårdens dyr, ble raskt forhatte fiender hos menneskene. Rovdyr skapte redsel, raseri og uhygge rundt om på bygdene, og dette fiendebildet ble ytterligere forsterket med fortellinger og overtro. Mye av dette tradisjonsstoffet er dessverre borte, men noe er blitt bevart. Ørnulf Hodne er blant de vitenskapsmenn som har forsket i dette fagfeltet. I boken Trolldom i Norge (Cappelen Damm 2008) beskriver han hvordan ondsinnet skademagi og hårreisende overtro har vært knyttet til rovdyr. Trollkyndige mennesker kunne benytte rovdyrene til å virkeliggjøre hevn og onde ønsker mot fiender. Oppskrifter og ritualer for skademagi kunne hjelpe trollmenn og hekser til å drepe fiendens husdyr. Dette på måter som i bestialitet og omfang overgikk hva rovdyr kunne klare på egen hånd.

Skademagi

Skademagi kunne utføres på to måter. For det første kunne trollfolket mane eller «stemme» bjørn eller gråbein på kyr, sauer eller geiter hos naboer og andre bygdefolk. Motivet var gjerne ønske om hevn eller ulykke over andre, og vi skal huske at det var mulig å kjøpe seg hjelp fra de trollkyndige.

En bjørn, som en trollkyndig stemte eller trollet på en bøling med husdyr, måtte adlyde blindt om den oppholdt seg i de nærmeste sju bygder. Trolldommen tvang bjørnen til å løpe så fort at klørne kunne løsne. Det ble fortalt at stemte bjørner kunne være så slitne når de kom fram til de utpekte krøttera, at de nesten ikke orket å gjøre noen skade.

For det andre kunne de trollkyndige selv skape seg om til rovdyr. Trollfolket foretok et hamskifte og ble til mannbjørn eller varulv. I dagligtalen het det at «de gikk i bjørn eller varg». Denne hamskiftemagien var av en annen karakter enn rovdyrstemming. «Å gå i varg» innebar at trollfolket iførte seg rovdyrham når de selv ønsket å utføre onde handlinger. Den trollkyndige – eller den som fikk trolldommen kastet over seg – ble skapt om og fikk et rovdyrs skikkelse og rovdyrets spesielle egenskaper. Forvandlingen kunne skje på to måter. Den første måten innebar at trollpakket selv skapte seg selv – eller den de kastet trolldom over – om, slik at menneske og dyr ble til ett og samme dyriske vesen.

Dersom den andre måten ble brukt, tok trollmannen på seg en pels eller et stykke med rovdyrhud. Vedkommende fikk da del i dyrets villskap og styrke. Ørnulf Hodne viser til en fortelling fra Nord-Hordaland som ble skrevet ned i 1927. Kilden fortalte at når folk tok på seg bjørneham, så ble de mannebjørner: «Når dei fekk rovgiren i seg, måtte dei ut å drepa».

Vi ser altså at ord, uttrykk, fortellinger og overtro understøttet og forsterket det hatet mot rovdyr som naturlig utviklet seg da menneskene ble bofaste og fikk husdyr. I motsetning til hare, ryper, storfugl og hjortevilt – som representerte et matforråd for menneskene – var rovdyrene en konkurrent, en ødelegger og en fiende, som det var viktig å bekjempe. Fortellingene bidro ubevisst til å befeste folks oppfatninger om «blodtørstighet», «slagbjørn», «lystdrepere» osv. Ordene bærer i seg forestillinger om at rovdyr er programmert til å drepe, og de speiler ikke rovdyrs funksjon i naturlig fungerende økosystem.

Mennesker har alltid understøttet et hvert fiendebilde med tanker, forestillinger, ord og fortellinger. Spørsmålet blir så hvor lenge slike forestillinger var med og preget nordmenns oppfatninger om rovdyr? Representerer fortsatt eventyret om Rødhette og ulven en livslang påvirkning av enkelte menneskers opplevde trygghet, når de ferdes ute i natur? Hvordan kan forestillinger om varulv og vampyrer i dag danne grunnlag for internasjonale filmsuksesser? Bærer vi fortsatt med oss ord og uttrykk som er ladet med bestemte oppfatninger, og i hvilken grad kan slikt tradisjonsmateriale påvirke oss ubevisst? Dette er spørsmål å ha i bakhodet mens vi ser på noen siste eksempler.

Glimt av gammel overtro

Innherreds Folkeblad i Nord-Trøndelag satte følgende på trykk den 6. april 1943: «På en av Soknesgårdene på Støren overtalte de en gang en same til å ta på seg vargham mens de så på. Samen tok da fram en liten tull som han bar inne på brystet. Han begynte å trekke tullen oppover fingrene. Da kom det fram klør, og før de visste ordet av det, sto vargen der. Så sprang han ut og rev i hjel et lam.»

Mye gammel overtro har vært knyttet til og belastet samefolket. Fra Velfjord på Sør-Helgeland formidler Ørnulv Hodne forestillingen om at folk som ville løpe varg, fikk tak i ulvens etterbyrde. For at forvandlingen skulle skje, måtte etterbyrden trekkes over hodet. En trollkyndig demonstrerte en dag framgangsmåten for en bonde som han kjente. Den trollkyndige trakk ulvehamen på den ene armen. Bonden ville ha han til å dra den helt over hodet, men da nektet samen. «Tek eg hamen over hovudet, så er eg varg, ikkje berre i skinn, men og i hug. Han greidde da ikkje å styre seg for kva han kom til å gjere.»

Fortrollede rovdyr – ofte omtalt som skadedyr – måtte av og til late livet. Ifølge tradisjonene kunne de drepes med en sølvkule, og enkelte ble også tatt med saks. Når dyret ble flådd, fant man som regel en av trollmannens eller trollkvinnens karakteristiske eiendeler. Det er omfattende tradisjon for at slike eiendeler ble funnet mellom skinnet og kjøttet – ofte i form av en tobakkspung, pipe, kniv og slire, fyrtøy, en ring eller et pengestykke. Det er beretninger om at slike funn kunne forårsake sorg over bortkomne familiemedlemmer eller andre kjente som dermed ble kjent døde: «No har dei skote han bestefar!»

Til slutt tar vi med en «lesning» mot rovdyr, som Ørnulv Hodne har hentet fra en såkalt svartebok fra Sunnmøre. Bønnen er trykt på side 118 i hans bok: Trolldom i Norge.

«Jomfru Maria sagde engang til sin vælsignede Søn: ’Kan jeg få nøglene dine?’ ’Hva vil du med mine Nøgler’, sagde den Herre Jesus til Kvinden. ’Jeg vil lukke igjen for Bjørnetand, Ulvetand, for Bjørneklo og Ulveklo og Ørneklo og for alle andre Menneskers Skade. Herre Jesu! Bind du for deres Tand og Tunge, lover mig, at ikke mere af mine Kreaturer får nogen Skade eller Men, end af en jordfast Sten.’ Nu skal man lese disse Ord: Tetrum, Nostrum, Deriumtum, Silio, Botum, Saremum, Tenmisse, Atum Sikedin Kola Tena.»