Rovdyr og beitedyr

Myndighetene har bestemt at vi skal ha både rovdyr og husdyr her i Norge, og vi skal ha levedyktige bestander av både ulv, gaupe, jerv, bjørn, og kongeørn samtidig som vi skal fortsette med å ha sau på utmarksbeite i fjellet og i skogen. I tillegg skal samer få fortsette med tradisjonell drift av tamrein. 

Måten myndighetene ønsker å ha begge delene på er ved å skille rovdyr og husdyr i tid og rom. I praksis betyr dette at vi skal prioritere å ha rovdyr i noen områder, mens vi skal prioritere sau, tamrein og andre beitedyr i andre områder. 

Dette høres jo fint ut, men det er likevel ikke helt problemfritt. Verken rovdyr eller beitedyr kan lese kart og kommunegrenser, og rovdyrkonflikten lever fortsatt i beste velgående. 

Områdene hvor myndighetene har bestemt at vi skal ha rovdyr heter forvaltningsområde. Den mest kjente av disse er trolig “ulvesona” som den gjerne kalles, som er et område hvor ulven får lov til å bo og få unger. Innenfor forvaltningssone for ynglende ulv er det ulven som skal prioriteres, mens de tre andre store rovdyrene har sine egne forvaltningssoner hvor disse skal prioriteres. 

Så fort man kommer utenfor forvaltningsområdet er det beitedyr som skal prioriteres. I praksis betyr det at rovdyr ofte felles via lisensfelling når de slår seg ned i et slikt område utenfor forvaltningssonen sin. 

Det er jerven som står for flest drepte sauer og lam, tett etterfulgt av gaupa. Begge disse to rovdyrene er også de som tar flest tamrein, men der er også kongeørna godt representert. 

I 2019 ble omtrent 6 000 sau og 5 500 tamrein erstattet til bønder som følge av tap til jerv. De samme tallene for gaupe var på 3 300 sauer og 5 100 tamrein. Både bjørn og ulv på sin side hadde begge under 2 000 sauer og bare et par hundre tamrein i samme perioden. 

Det finnes fortsatt bønder som driver med både sau og andre beitedyr innenfor forvaltningsområde for ulv og bjørn, men det blir stadig færre av dem. Det er naturligvis krevende å drive med beitedyr i et område hvor rovdyrene skal ha prioritet, og så godt som all driften foregår på innmark, gjerne tett på gårdstun og andre områder hvor man kan ha grei kontroll over dyrene. Dette gir jo en helt annen drift enn å la dyrere være fritt på utmarksbeite hele høsten og vinteren.

Forskning har vist at det bare blir færre og færre som driver med denne typen husdyrdrift i områder med ulv og bjørn, og at de som fortsatt holder på driver på en helt annen måte nå sammenlignet med før disse områdene ble prioritert for rovdyr. 

Tilstanden er litt annerledes for jerv og gaupe. I disse områdene er det fortsatt en del som driver med utmarksbeite av husdyr til tross for at disse to rovdyrene er de som står for det største tapet. 

Det er ikke til å komme unna at det er mange bønder som mister en del husdyr til rovdyr selv om de skal være adskilt i tid og rom, og i løpet av de siste tiårene har det blitt prøvd mange ulike tiltak for å begrense tapet. 

Noen av tiltakene som har vist seg å være mest effektive er forsinket utslipp og tidlig sanking av sau, og tidlig slakt av tamrein. Store, strømførende rovdyrgjerder har også vist seg effektivt for å forhindre tap av sau, men dette gir jo en annen type driftsform enn ved å la dyrene gå helt fritt i skogen eller på fjellet. 

Selv med alle disse tiltakene er et altså en del tap, og så lenge myndighetene vil ha både rovdyr og husdyr på utmarksbeite vil det være et visst tap. 

Dersom man taper sau, tamrein eller andre husdyr til rovdyr kan man søke om erstatning. Det er statsforvalterens (tidligere Fylkesmannens) miljøvernavdeling som har ansvaret for å betale erstatningen, mens Statens naturoppsyn (SNO) har det praktiske ansvaret med å komme ut til stedet for å sjekke om dyrene faktisk har blitt drept av rovdyr eller om det er en annen grunn til at de døde. 

Skrevet av Nicklas Iversen.