Historikk og konflikt

Overgangen fra fangst og jegerkultur – til jordbruk – er blant de store sprangene i menneskenes historie. Mens fangstkulturen ikke siktet mot overskudd, la jordbruket opp til eiendomsrett og et overskudd som kunne samles til rikdom.

Jordbruk og husdyrhold ble trolig introdusert på ulike måter og til ulik tid i de forskjellige delene av landet vårt, innenfor perioden 4000 – 2800 f.Kr.  Med jordbruk og husdyr fikk også rovdyrene en annen rolle. Fra å være ettertraktede byttedyr med hud og pels, gikk de i større grad over i rollen som også fiende, plage eller skadedyr. Folk etablerte nok raskt regler for hvordan rovdyr kunne eller skulle behandles, men først fra 1100- og 1200-tallet har vi noe innsyn i dette. Da ble Gulatings- og Frostatingslovene skrevet ned. I Frostatingslovens landsleigebolk står det eksempelvis at «Ingen skal gildra i annan manns mark etter noko dyr, anna enn etter varg og rev og oter». De gamle lovene åpnet også for at alle kunne felle bjørn. Samlet ser vi et lovverk og et forvaltningssyn på rovdyr som på flere vis holdt seg rimelig uendret til ut på 1900-tallet.

Norges første universitet

Rovdyr omtales i flere norske kilder fra 1500 til 1800 tallet. Omtalene preges av mange myter og overtro – og naturlig nok av mangel på kunnskap om rovdyrs adferd og biologi. Opplysningstiden på 1700 tallet ga tanker om at all sann viten måtte bygges på den menneskelige fornuft, på naturvitenskap. Tenkningen bidro til at Norge fikk sitt første universitet i 1811, og vår første professor i zoologi to år senere.

Dette vitenskapsmiljøet synes å ha delt den grunnleggende negative holdning til rovdyr, som preget hele 1800-tallet. Miljøet påvirket bl.a. forarbeidene til den nye jaktloven som Stortinget vedtok i 1845. Loven het «Lov om Udryddelse af Rovdyr og om Fredning af andet Vildt». Den la opp til en utrydningslinje, som skulle gjøre slutt på rovdyrplagen. Dette til beste for innflytelsesrike jegerinteresser og jaktbart vilt, og av hensyn til beitedyr. Den var altså i utgangspunktet ment som en verningslov, hvor man vernet om «matviltet», som hjortedyr og skogsfugl. Dette var en tid med sterk folkevekst og nyrydning, og mengden med norske husdyr på beite hadde økt med over en million i løpet av et par tiår tidlig på 1800-tallet.

Lovgiverne ville nå målene om utrydning ved premiering. For hvert dyr av de fire store rovdyrslagene bjørn, ulv, gaupe og jerv var skuddpremien tre spesidaler. Det ble også opprettet skuddpremie på kongeørn, havørn, hubro og hønsehauk – og reirunger til disse fuglene. I denne tiden var bakladningsgevær i ferd med å erstatte de gamle munnladningsbørsene, og de nye typene gevær med metallhylsepatroner effektiviserte all jakt i årene som fulgte.

Jegerinteressen

Jegerinteressen var stor blant sentrale godseiere, handelsmenn og mange rike borgere med påvirkningskraft. Utryddelse av rovdyr ble sett som et viktig virkemiddel for å øke bestandene av matnyttig stor- og småvilt. Dette var et syn som også Norsk Jæger- og Fiske Forening bidro til å befeste etter stiftelsen i 1871.  Fangst- og jaktmetoder for alle typer rovvilt ble hyppig publisert i foreningens medlemsblad. Men det må samtidig nevnes at foreningen alt i 1912 forsøkte å få skuddpremien på bjørn fjernet. Dette er en indikasjon på at nye tanker var i ferd med å nå Norge. Vi kan ha som referanse at verdens første nasjonalpark – Yellowstone – var opprettet i Wyoming, USA, i 1872. Initiativet ble raskt fulgt opp i Australia og Asia, men i Europa fikk den nye vernetanken gjennombrudd først på 1900-tallet. Sverige fikk sin første nasjonalpark i 1909, mens Norge var sent ut. Rondane ble vår første nasjonalpark – men ikke før i 1962.

I bind 3 av Norges landbrukshistore (side 72, Samlaget 2002) kan vi lese at rovdyrplagen gikk inn i sluttfasen fra 1845, da den nye jaktloven ble vedtatt. Videre står det at gjetere klarer å holde jerv og gaupe unna husdyrflokkene. Men at ulven var og bjørnen var noe mer krevende, spesielt når husdyrene var drevet til seters.

I en beretning fra Åfjord i Trøndelag formidles at ulven drepte 15 hester, 282 sauer og 216 geiter. Året var 1825. Om vi så flytter oss til 1880-tallet, var den omtalte ulveplagen tydelige redusert. Nå var det lite ulv igjen i landet – med unntak av Finnmark. I 1884 ble det meldt inn i alt 65 felte ulver – seks dyr i sørnorske amt (fylker) og 59 i Finnmark. Ved hundreårsskiftet fantes det fortsatt ulveflokker i også Trøndelag, de fleste øst i grensefjellene. I 1870-årene ble det fortsatt skutt 120 – 150 bjørner, mens den årlige fellinga i Norge var redusert til 20 – 30 dyr ved utgangen av hundreåret. I 1920 felte norske jegere i alt seks bjørner.

Vi skylder å nevne at mange av statistikkene fra dette hundreåret kan leses med en del forbehold. Vi vet bl.a. at det forekom en del svindel med utbetalingene av skuddpremier.

Jaktstatistikk store rovdyr
Jaktstatistikk store rovdyr. ssb.no

 

Brytningstid

Stortinget reviderte etter hvert jaktloven – først i 1899 –  bl.a. med opptrapping av skuddpremier og med fiskeørn, oter, mår, spurvehauk og jaktfalk med på «premielisten». Loven ble siden revidert i 1932, 1951 og 1981. Diskusjonene fokuserte lenge på grunneiernes ønske om kontroll og enerett til all jakt og fangst. Riktignok var det innarbeidet tradisjon for at alle kunne felle rovvilt fritt, men det forekom ulovlig jakt på «matvilt» med rovvilt som dekke. Etter hvert ble rovviltet var borte – med unntak av lokale stammer av rødrev og mink.

Da ny jaktlov skulle vedtas i 1932, ser vi de første spor etter bevaringstanken. Bjørnen ble ikke utelukkende omtalt som skadedyr – men; «som ledd i dyrelivets naturlige utvikling og tilpasning». Referatene fra Stortingsdebatten rommer uttalelser som viser at synet på rovdyr hadde nådd en brytningstid. Det var «en våknende forståelse for at mennesket også bør verne om de ville dyreartene, ikke bare fordi de danner et fremtidig økonomisk balanse, men fordi menneskene så på uberørte natur som en uerstattelig verdi». I 1932 ble resultatet fredning av bjørn mens dyret lå i hi om vinteren. Resten av året kunne den fortsatt drepes med grunneiers tillatelse. Siden gikk det drøye 40 år før bjørnen i 1973 ble totalfredet.

Vitenskap og miljøbevegelse

Endringer i samfunnssyn påvirkes ofte utenfra – og innarbeides over tid. Vi kan se et slikt mønster også i den norske historien om rovdyrforvaltningen. Fjellreven ble fredet i 1930, mens ulven fikk formell status som fredet vilt i 1971. Jerv fikk samme status i Sør-Norge fra 1973. Lov om naturvern, fra 1954, ble erstattet av en ny naturvernlov i 1970. Den nye loven slo fast at naturen var en nasjonalverdi som måtte vernes.

I 1965 ble Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske opprettet, dette var en forløper for dagens Miljødirektorat.

Miljøbevegelsen i Norge vokste fram på 1960-tallet, og i 1972 ble Miljødepartementet opprettet. Utviklingen hadde brakt et vesentlig endret samfunns- og vitenskapssyn. Den nye jaktloven ble vedtatt i 1981 og innførte et nytt prinsipp. Tidligere var det lov å jakte på alle arter som ikke lovverket spesifikt definerte som fredet. Nå ble dette snudd på hodet. Fra 1981 skulle loven spesifikt angi både art og jaktperiode, før en jeger kunne gå lovlig etter sitt bytte. Parallelt sluttet Norge seg til Bernkonvensjonen i 1979. Konvensjonen trådte i kraft i 1982 og er en internasjonal avtale om vern av flora og fauna og tilhørende leveområder.

Dagens rovdyrkonflikt

Arbeidet med å reetablere bestander av store rovdyr i Norge skapte store, vedvarende konflikter. Deler av norsk landbruk og den samiske tamreindriften hadde tilpasset seg en situasjon hvor de store rovdyrene var helt eller delvis borte fra norsk natur. Konfliktene som fulgte, resulterte i mistillit til forvaltningsnivåene fra mange landbruksbygder. Myndighetene ble ofte beskyldt for seigpining av landbruksinteresser, mens det fra ”byene” kunne bli reist spørsmål om bøndenes dyreetikk – så lenge de sendte husdyr på beite i områder hvor det var politisk bestemt å gjeninnføre bjørn og ulv.

Den samme problemstillingen gjaldt også samisk reindrift. Men når Norge forpliktet seg til å følge ILO-konvensjonen nr 169 i 1990 fikk samene nye kort på hånden. Denne konvensjonen regulerer urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur, og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet. Videre har den bestemmelser om blant annet landrettigheter, sysselsetting og arbeidsliv, opplæring, trygd og helse. Prinsippene i denne konvensjonen trådte i kraft den 5. september 1991.

Uløselig knute

For mange politikere har rovdyrkonflikten vært en uløselig knute. Ikke sjelden har utveien vært å be om mer kunnskap. I 1988 vedtok Stortinget å slå sammen forskningsavdelingen i det daværende Direktoratet for naturforvaltning, med Økoforsk. Resultatet ble Norsk institutt for naturforskning (NINA). NINA er en uavhengig stiftelse som bl.a. forsker på biologisk mangfold, rovvilt, miljødatabaser, forvaltning av naturressurser, konsekvensanalyser, økologiske effekter av klimaendringer og økonomiske effekter av naturbruk.

NINA er tilsluttet og arbeider i internasjonale nettverk, bl.a. med prosjekter rundt rovvilt. Slik fremskaffer NINA forskningsresultater for fagdirektoratets tiltak og viltfaglige råd om rovdyr, til departement og storting. Miljøverndepartementets fagdirektorat heter i dag Miljødirektoratet (MD). MDs hovedoppgaver er å redusere utslipp av klimagasser, forvalte norsk natur og hindre forurensning. Miljødirektoratet har mer enn 700 ansatte fordelt på to kontor i Trondheim og Oslo, og ved Statens naturoppsyn (SNO) sine mer enn 60 lokalkontor rundt i landet.

MD er underlagt Stortinget og Miljøverndepartementets politiske styring, og naturmangfoldloven – som ble vedtatt i 2009 – er ett av flere sentralt styringsverktøy. Opp mot rovdyrkonflikten ivaretar MD intensjonene bak rovdyrforliket, som Stortinget vedtok i 2011. Rovdyrforliket innebærer at Norge både skal ha dyr på utmarksbeite – og også levedyktige stammer av alle naturlig tilhørende arter av rovvilt. Du kan lese mer om rovviltforliket i en annen artikkel på dette nettstedet til Namsskogan Rovdyrsenter.